Om liv og håp

Livet ville det slik at jeg flyttet sørover etter 16 år i nord. Siden har jeg lengtet tilbake til utkanten. Enda 13 år senere, som anestesilege på dagkirurgisk avdeling, kjente jeg på uro. Var det dette jeg skulle gjøre «resten av livet»? Gå rundt i «grønn pysjamas» og bedøve, dag ut og dag inn? Variasjonen var stor, arbeidsmiljøet svært godt. Men – fantes det mer?

Det gjør det alltid – mer å oppdage, mer å lære. Jeg savnet også fjell, der på det flate Østlandet. Og nye utfordringer. Noen reiser til fjerne himmelstrøk, jeg reiste ut på bygda, til en distriktskommune. Etter hvert til Nore og Uvdal, helt øverst i Numedal, grensende til Hallingdalskommunene Hol, Ål, Nesbyen, Flå, og Sigdal, samt Rollag lenger ned i Numedal, Tinn og Vinje i Telemark – og Eidfjord i Vestland! Kommunen omfatter en ganske stor del av Hardangervidda.

Læringskurven ble bratt både på og utenfor legekontoret. Jeg så meg aldri tilbake til sykehuset. Som fastlege får jeg gjort mer for flere. Dagene er fylt av mening – og altfor mange oppgaver. Og en økende innsikt i livet på bygda, i primærnæringer – med dyr og tett på naturen. Allerede i 2021 var jeg med å sauesanke på Hardangervidda, og nå har jeg vel blitt en «hang-around» hos noen bondevenner.

Som fastlege i en jordbrukskommune, har jeg siste tre vårer møtt margslitne sauebønder med enormt søvnunderskudd når lammingen er over. Lamming skjer til alle døgnets tider. Knapt noen har råd til å leie hjelp. Bønder med dyr står på hele døgnet, hele året. De fleste har annen jobb i tillegg for å ha råd til å produsere mat til oss andre. En dugnad de sponser med sin lønnsinntekt.

Jeg er også fylkesleder i et politisk parti, og mener mye om landbrukspolitikk. Sterke meninger bør, når mulig, også synes i handling. Jeg bestemte meg for å bidra litt i «dugnaden». Som kommunalt ansatt fastlege bes jeg avspasere overtid. En uke i april skulle derfor tilbringes i sauefjøset til Gro Rudi, med nattevakter i vårens vakreste eventyr, slik at bonden også skulle få sove litt. Gro var jeg blitt kjent med før jeg begynte som lege i kommunen. Første natt i fjøset var rolig, etter en ettermiddag med opplæring og fem små lam tatt imot, to av dem med bakbeina først. Men neste natt ble lang!

Klokken var over midnatt, alle sauer hadde for lengst fått mat og vann. Tankene gikk tilbake over 30 år, til tiden som turnuslege og siden ung anestesilege med bakvakt. Forskjellen i vaktbelastning på leger og bønder er at den samme bonden har dagvakt og nattevakt, eller bakvakt, kontinuerlig i flere uker.

I senga på vaktrommet i fjøset sover man med fjøsklærne på. Jeg skulle ta runder i fjøset hver andre time og bli avløst klokka 06. De aller fleste søyene klarer alt selv. Men noen må følge med og hjelpe til, om behov. Og se til kopplammene. Jeg håpet jeg skulle slippe å vekke Gro.

En førstegangsfødende søye som ventet to lam, likte ikke det som skjedde. Hun virket forvirret, og strevde lenge, men så: To små klover kom til syne, og en snute. Så ble det stopp. «Hvis lammets snute hovner opp, må du hjelpe det ut» hadde Gro sagt. Det var det som skjedde. Jeg trakk frem en fot, så en til. Søya trykket, jeg trakk. Så lå lammet der, men søya likte visst ikke det hun så heller, og gikk vekk. Jeg satte opp lammegrind, slik at hun fikk mindre plass og kom tettere på lammet. Hun snuste. Tok et forsiktig slikk – og så var instinktene der, som om en bryter ble skrudd på. Hun slikket og slikket, og det store fine, lammet var raskt på beina. Neste lam kom kjapt, nå kunne hun det. Snart stanget begge lam etter spener og fikk i seg den dyrebare smørgule råmelken. Livets mirakel. Først var det bare én sau. Nå var de tre.

En annen søye ventet tre lam. Alt gikk fint, og snart lå de tre små der, helt uten hjelp. Men det minste var veldig lite. Det blunket, ristet på seg, beveget alle beina, løftet hodet, pustet. Men den klarte ikke å reise seg. Søya viste null interesse, selv om jeg la minsten rett foran snuten hennes. Hun slikket de to andre, som snart var på beina og diet. Den minste var enda våt og stadig kaldere, og jeg forsto at den kom til å fryse i hjel om jeg ikke grep inn. Ute var det kuldegrader. Fjøset er uisolert. Tørrslikkede lam er «kledd» i ull, og holder varmen helt fint inntil mødrene, eller klumpet sammen med søsken. Denne var alene, og våt. Jeg tok minsten inn på vaktrommet. Tørket og gned. Den pustet, glippet med øynene og skalv, ordentlig kald. Den trengte mer varme. Jeg puttet ham inni den gamle, slitte genseren som var blitt «fjøsklær», og bar ham inntil meg, så han fikk av min varme. Jeg melket søya for en kopp viktig råmelk og trakk opp i en sprøyte. Av bonde Gro hadde jeg lært å la lammet sutte på min finger og så gi melken i munnviken. Lammet fikk i seg alt. Den ble værende inntil meg gjennom natten, senere i en kasse på vaktrommet, frem til han sto på egne ben etter et par dager, fremdeles bitteliten. I kopplambingen fortsatte vi å gi ham melk på flaske mange ganger om dagen i flere dager, til han ble stor nok til å forsyne seg selv fra automaten med gummispenene.

Rundt i landet hadde mange vært våkne i sine fjøs og jobbet gjennom natten. Det må til om folk skal få kjøpe fårikålkjøtt om høsten, pinnekjøtt til jul og lammelår til påske. Mellom vår og høst ligger uker med jobbing i fjøset døgnet rundt, senere den lange turen inn til fjellbeiter ved sankthanstider, og sauesankingen når sommeren i fjellet er over.

For meg er noen nattevakter i fjøset, eller sauesanking om høsten, en fantastisk avveksling fra legekontoret. Læringskurven er bratt, og jeg får mye ros. Jeg er heldig som får være en bitteliten del av dette. Hvor mye ros får bøndene – som står i det i ukesvis?

Min lille dugnad og Bonden-trenger-også-søvn-«aksjon», som jeg delte på Facebook, ga meg mye oppmerksomhet i vår. Men dette handler om norske bønder, om norsk «selvforsyning». Jeg håper flere skal se, lese, lære og kanskje forstå en annen del av en like virkelig virkelighet. Mange «bygdeleger» lever også delvis i den samme virkeligheten, og noen er deltids sauebønder selv.

Mange småbrukeres inntekt fra gården er langt under fattigdomsgrensa, derfor har de fleste også annen jobb. Men visste du at dersom en bonde som både har gård og annet arbeid blir sykmeldt, så avkortes avløsertilskuddet med sykepengene? Slik er det, utrolig nok. Resultatet er at den syke enten må i fjøset selv, eller lønne avløser med sykepengene som egentlig skal gå til å sette mat på bordet til ungene.

Jula er de siste hundreårene tradisjonelt en feiring av Jesusbarnets fødsel. Hva med bønder som føder barn? I landbruket har ikke kvinnelige småbrukere den sosiale tryggheten andre fødende tar for gitt. Mange går omtrent rett fra fødesengen og ut i fjøset for å melke eller fôre dyra. Husk på det når juleevangeliet leses. Selv i 2024 går noen ferske barselkvinner rundt i et fjøs, selv om ungen nok ikke ligger i en krybbe.

Sist høst skrev jeg en kronikk i avisa Nationen om jordbruksoppgjøret. Jeg delte den med kolleger på Facebook. En kollega kommenterte da: «Fastleger og bønder er egentlig i ganske lik situasjon: Ingen kontroll over inntekt og pris på produkt/tjeneste, markedsregulerte stigende utgifter, ingen reell forhandlingsmakt og låst i et intrikat system som ikke synes å ha noen utvei.» Ansvaret for liv er også noe vi deler. Vi leger har likevel mye bedre lønn.

Siste kveld i april ble dramatisk i sauefjøset. Dyktige dyrlege Heidi ga søya epiduralbedøvelse, da lammet satt helt fast. Til slutt fikk Gro, dyrlegen og jeg med svært mye strev lammet ut, uten keisersnitt. Det var hardt for lammet også. Det pustet knapt. Hjertefrekvensen (hos nyfødte lam, som hos nyfødte mennesker, bør den ligge godt over 100) var på bare 60. Det tyder på hypoksi. Gro gned lammet det hun kunne for å stimulere pusten. Det var ikke nok, den holdt på å dø. Gro løftet den opp, slik at jeg skulle komme til med munn-til-snute. Bevegelsen fikk lammet til å hoste litt, og trekke pusten. To ganger til. Langsomt. Jeg tørket vekk noe blod det hadde i munnen, og vi oppdaget at dette stimulerte pusten. Slik fortsatte vi. Gro gned lammet på kroppen, jeg på tungen. Jeg hvisket: «Du skal leve!» Vi fortsatte inne på det varme vaktrommet. Pulsen økte, lammet pustet. Vi fikk i det litt råmelk. Så litt til. Råmelk er litt av en livseliksir. Etter en times gjenoppliving turte vi kalle lammet stabilt. De neste timene tilbragte også dette lammet inni min genser. Stadig gitt små doser råmelk. Neste dag trippet det rundt i vårsola! Har et lite, nesten livløst lam en vilje? Jeg tror det er LIVET SELV som vil leve. For en gave det var å få hjelpe livet, og å oppleve vårens mirakel, både i og utenfor fjøset!

Som anestesilege i mange-og-tyve år var jeg ofte tett på livets ytterpunkter. Jeg vet så vel at ingen har noen garanti for enda en vår. Takknemligheten kjentes litt ekstra sterkt i vår, meningen litt større, og tårene trillet litt lettere da jeg sto mellom grønne bakker og enda hvite fjell, med den lille som fortsatte å leve.

En sommer er over. Sauer er sanket, fjellet er tømt for tamme beitedyr. Kveldene er mørkere, og i villreinens rike venter alle på vinteren.

I slutten av november parres søyene. Gjennom vinteren i fjøset blir nytt liv til. Morgen og kveld, hverdag som helg – går bonden i fjøset og fôrer sine dyr, ser til at de har det bra. Husk det, over pinnekjøttet i jula. Noen har slitt for dette.

Så kommer en ny vår – og et nytt eventyr. For de som lever.

God jul til alle i primærnæringene våre – og fastlegene deres!